søndag 14. juli 2013

Fra hjertet

Det er litt stille på bloggen om dagen, noe det er flere grunner til... Jeg har ikke noe ferdig håndarbeide å vise frem, men flere påbegynte prosjekter. Nå har det vært veldig fint vær flere dager, så da blir det ikke allverden strikking heller. 
   Og noen dager er rett og slett litt tøffere enn andre å komme seg gjennom. Jeg har blitt fortalt utallige ganger at jeg kom til å få en sen-reaksjon på det vi har vært  gjennom nå i vinter. Kanskje til og med i flere omganger over lengre tid. -Jeg har bare blåst av alle advarslene, vi klarer oss jo så fint. Alt går som det skal, Jenny vokser og har det bra, hun er snill som dagen er lang. 




I det siste har jeg innsett at det kanskje er noe i det "alle" har sagt likevel.. Humøret er ikke like stabilt, og energien er ikke på topp. Jeg har ikke tenkt å utbrodere veldig her, men det jeg vil frem til, er at sjøl om det går veldig bra på alle måter, så er ikke alltid ting slik de ser ut til å være. Vi setter veldig stor pris på at folk bryr seg om oss, men av og til er det også litt slitsomt. Når vi ikke kan gå på butikken uten at det kommer folk bort for å ta ungen vår i nærmere øyensyn blir jeg noen gang litt lei meg. For hva sier man når folk spør hvor gammel hun er, eller det er tydelig de bare vil se med egene øyne om hun ser "normal" ut? 
   Jeg vet dette ikke er noe å sutre over, men av og til blir man veldig sliten av det. Av å måtte forklare til vilt fremmede mennesker hvordan ting henger sammen. Noen ganger tar jeg "en spansk en" og sier hun har alder etter termin uten å si noe om når hun egentlig ble født. Hvorfor skal jeg stå og legge ut om alt til folk jeg ikke kjenner hver gang? Det føles helt feil på mange måter. 

Jeg kommer med dette hjertesukket med fare for å virke overlegen og utakknemlig. Det er ikke meningen, jeg synes jo det er veldig koselig at folk vi kjenner kommer bort å hilser på, og spør hvordan det går. Håper virkelig ikke dere slutter med det etter å ha lest dette. Dette er nok bare noe jeg må gjennom, og søm jeg litt famlende prøver å takle på best mulig måte. Blandt annet prøver jeg å komme i gang å trene litt, det er supert for å føle seg bedre og klarne hodet. Jeg er bare i startfasen der, men føler allerede det hjelper, og det er jo motiverende i seg sjøl :) 

Nå skal jeg puste dypt noen ganger og skjerpe meg, det får være nok selvmedlidenhet nå. Ut i sola og strikke litt, det er også god medisin for overfylt hode og såre tårekanaler. Det meste av tiden klarer jeg heldigvis å oppføre meg "som folk". 

Klemmer fra 
Ingrid

@->---

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar