onsdag 20. november 2013

Livet går videre...


Du var så full av godhet,
som du oss alle gav. 
Så meningsløst for tidlig,
du borte for oss  var...



At en ikke kjenner morgendagen er vel  igrunnen en god ting. For de verste tingene som skjer her i livet klarer vi ikke forberede oss på uansett. Det er faktisk best å ikke vite hva som kommer. Og om det kommer, det forferdelige, ubegripelige, urettferdige, uvirkelige... Vi må jo bare takle det, bearbeide det, og gå videre i livet. For livet går videre. Verden stopper ikke opp. Selv om den gjør det for en liten stund. Alt må settes på vent. Vi befinner oss i en boble. I en boble der det handler om å overleve. Og ta en dag av gangen. Der primærbehovene er det eneste vi makter å ta oss av. Der kun det viktigste blir prioritert. Der vi tar vare på hverandre. Der vi er der for hverandre. Der familien holder sammen. 

Og litt etter litt, etter at det verste er over... Etter at bisettelsen er unnagjort... Etter at alle kondolansene er mottatt... Alle klemmer er klemt... All omtanke er videreformidlet... Alle blomster er visnet... 



Så går faktisk livet videre.

Vi begynner å se oss rundt, og få unna all klesvasken som har hopet seg opp. Vi fortsetter på oppstartede prosjekter. Vi flyter igjen, med hodet over vannet. Det hender vi vakler litt, men vi klarer oss. Vi er blitt sterkere sammen. Vi skal leve videre sammen. Sammen som en familie. Selv om familien er blitt ett medlem mindre... Selv om det er ett stort tomrom der... Ett tomrom etter en omtenksom ektemann... Etter en kjærlig pappa... Etter en lun og tilstedeværende bestefar... Etter en jovial og ekte svigerfar... En svoger, onkel, bror, fetter, nevø.... Lista er lang, og vi er mange igjen. Vi klarer oss nok. Vi har hverandre. 

Men vi savner deg... 

2 kommentarer: