søndag 9. juni 2013

Babyen som kom

Uten at en tenker over det kan ting skje her i livet. Uforutsigbare ting, uventede ting. Ting som skjer andre, ikke oss... Men så plutselig skjer det likevel. Det setter livet på hodet på ett blunk. Plutselig blir ikke ting som du hadde trodd og tenkt likevel... 
   Som for eksempel et svangerskap. Det skal være 38 - 40 uker. Det er det flere grunner til. I mitt forrige innlegg fortalte jeg dere at jeg var gravid. Terminen var 21. mai og alt så bra ut. Men så plutselig, den 31. januar, gikk vannet. Uten annet forvarsel enn litt feber og "murring" tidligere på dagen. Men litt "murring" har man jo av og til som gravid, ikke noe faresignal egentlig. 

Kort fortalt (for detaljene synes jeg blir veldig private å dele med "alle"), Klokken 3:52 den 31. januar (i graviditetsuke 24 + 4) fødte jeg ei lita jente. 644 gram, 29,5 cm, så perfekt, men likevel så uferdig... 
   Men, når det først gikk som det gjorde, så var vi likevel veldig heldige. Jeg rakk å komme på Ullevål universitetssjukehus før fødselen kom skikkelig i gang. Jeg rakk å få lungemodningssprøyte før hun kom ut, vi hadde norges beste leger, jordmødre og sjukepleiere rundt oss fra vi landet der (ja, jeg fløy ambulansehelikopter fra Elverum, det var ingen behagelig tur). 




Tiden har gått, og det føles uendelig lenge siden nå. Veldig mye har skjedd, fortrinnsvis positive hendelser. Den 20. mars ble vi endelig overflyttet til Elverum sjukehus, tiden som "isolert" i hovedstaden var endelig over. Den 13. mai kom vi hjem. En ubegripelig betydningsfull dag når en har levd så lenge på sjukehus. Familiene våre heiste flagget og feiret den store dagen sammen med oss. 
   
I dag er lille Jenny blitt "stor". Hun er over fire måneder, men egentlig bare to og ei halv uke. Hun veier over tre og en halv kilo nå, har gått opp tre kilo siden hun ble født. Det er ubegripelig at noe så smått kan overleve, men vi er veldig takknemlige for at det går an. Dagens teknologi er helt fantastisk. 

   De som har fulgt med på bloggen min tidligere vet at jeg elsker håndarbeide, og jeg hadde riktig nok med meg en innholdsrik håndarbeidskurv på sjukehuset. Men tiden strakk ikke til helt, så det ble ikke gjort riktig så mye som jeg hadde beregnet. Men litt ble det nå. Det skal jeg nok snart blogge også. Nå som jeg er inspirert og motivert til å blogge igjen. 

Klemmer fra mamma Ingrid

5 kommentarer:

  1. Ååå Indrid...nå sitter jeg her med tårer i øynene sååå glad er jeg for at alt gikk bra:)))
    Kjære deg...jeg er så glad på dine vegne:)

    SvarSlett
  2. stooor tanteklem til litte Jenny-gull <3

    SvarSlett
  3. Velkommen hjem <3 Koselig at du blogger litt at! Jeg gleder meg over at alt har gått så bra for dere, til tross for alt som har skjedd.. kleem!

    SvarSlett
  4. Koselig å se at du er i bloggverden igjen :)
    Vit at jeg har sendt dere mange varme tanker og bønner, og jeg vet at det har vært mange som har gjort det samme for dere :)
    Hils bestemor Bjørg og oldemor Margit - så forteller de deg hvem jeg her :D Kos deg masse med lille-store-Jenny! Tida flyg, så nyt den med rette.
    Stor klem fra "slekta til mannen din" - Ann Elisabeth!

    SvarSlett
  5. Kos at du blogger igjen! Håper jeg fåt møtt på lille Jenny i løpet av sommeren, det hadde vært stas ;)

    SvarSlett